ENGLISH VERSION BELOW

UTEN TITTEL

av Anne Szefer Karlsen

Alle bilder er tatt med en NOKIA 6230i

Does the mind rule the body, or does the body rule the mind. I don’t know.

Still Ill, the Smiths. (The Smiths, 1984)

               Oppgaven virker enkel nok:  “write about ONE artwork, without naming the title and the author. the described artwork should occupy a 'special' place 

in your biography or should still resonate in your own blood rush and  metabolism.” I det at ordet special er omkranset av et anførselstegnforbehold antydes noe som 

er viktig å se nærmere på, nettopp det å erkjenne at opplevelsen av noen kunstverk er mer ladet enn andre. 

 Fra tekstforfatters tidligere hjem, utdrag fra Olaf Knarviks serie fotografier ”Iranske fortellinger”.

Jeg oppfatter at det er noe tabubelagt over ordet kunstopplevelse, det er et ord som hører en annen tid til. Allikevel er det noe ved dette ordet som er verdt å se nærmere på. 

Kunstopplevelse består av to ord; kunst og opplevelse. Ved å erfare og forstå et verk skapes en personlig opplevelse av det. I tillegg skapes en felles opplevelse av et verk 

ved å snakke om det, enten i tale eller tekst, ofte i ettertid av det første personlige møtet. Men for å fremkalle en opplevelse uten verket tilstede må gjenfortellingen av verket 

være god. Det er i dette kjernen av utfordringen ligger. Samtidig er hele oppgaven forbundet med det fysiske; både blodomløp og forbrenning neves. Gjenfortellingen av et 

kunstverk er derimot veldig lite fysisk, og det er her utfordringen ligger. 

 Arne Vinnem avfotograferer Doris Salcedos ”Shibboleth”, aka ”The Crack”, på Tate Modern oktober 2007 for billedlig gjenfortelling.

               Derfor gir jeg meg altså i kast med å beskrive noe jeg tror svarer på oppgaven jeg er gitt, for på den måten å prøve å bedømme om ordet kunstopplevelse også 

kan høre vår tid til. Jeg skal omsette et inntrykk til en tekst. 

 Kritikk av Jerilea Zempels verk ”Volatility” i Battery Park, New York hentet fra ARTFORUM, april 1990

Tenk deg at vi beveger oss et par år tilbake i tid. Jeg står i en bokhandel i New York City, og jeg er litt lei. Det skal sies at jeg ikke er typen som er i en bokhandel og samtidig er lei. Jeg trodde at jeg skulle bli overveldet og begeistret, at byen skulle ta over og at inntrykk skulle komme strømmende over meg. Isteden er det hele litt ordinært. Litt ordinært, helt til en bok plutselig fanger oppmerksomheten min. Den er relativt stor, og ganske tung, fargene er duse og omslaget matt. Det er hovedsakelig kalde blå- og grønnfarger og menneskene på omslaget gjør noe rart, men jeg husker ikke riktig hva selv om det var aksjonen deres som gjorde at jeg stoppet opp. Jeg blar fort gjennom og finner flere bilder som gjør at jeg undres. Jeg legger den fra meg, men må tilbake til den samme boken igjen og ser gjennom en gang til, ser på kolofonen og leser bildetitler. Enda en gang legger jeg den fra meg, men plukker den fort opp igjen. Jeg skal kjøpe den og ta den med hjem i en allerede overfull og tung koffert, men så ombestemmer jeg meg. Boken kan bestilles senere når jeg er hjemme. Boken bestilles ikke når jeg er hjemme.

Noen måneder senere er jeg i London og det er fint vær til denne årstiden å være. London skuffer nesten aldri, her er alt som det skal være. Jeg går inn i et stort telt der gallerier har pyntet seg i båser, og galleristene har fornøyde smil. Jeg bestemmer meg for å gå systematisk til verks. En og en bås skal sees. Jeg ser en, to, tre båser og stopper opp ved et videoverk. Galleristen forteller meg ett og annet, og jeg forteller henne ett og annet. Vi smiler og jeg går videre. Etter hvert blir det båser på begge sider og jeg begynner planmessig å siksake mellom dem uten å hoppe over en eneste en, helt til jeg der framme ser et vitrineskap i mørkt tre ved siden av en stabel med monitorer. Jeg bryter min egen regel og hopper over to gallerier. I skapet ligger noen underlige treobjekter som ligner litt på Bilboquet av Marcel Duchamp fra 1910,

Bilder fra utstillingen ”Duchamp, Man Ray, Picabia” på Tate Modern, London, februar 2008.
og på skjermene vises grupper med mennesker som insisterer på å gjøre noe, helt til de plutselig bestemmer seg for ikke å gjøre dette noe lenger. Litt som en komprimert versjon av Gillian Wearing sin video 60 Minutes Silence fra 1996. Videoene starter på nytt og på nytt, og jeg ser at det må være en sammenheng mellom videoene og objektene. Galleristen kommer fram og bekrefter dette. Hun forteller meg ett og annet, og jeg forteller henne nesten det samme som til den forrige galleristen. Hun snur seg rundt, og griper etter noe for å vise, og det er den samme boken. Den duse matte boken med disse menneskene på, og jeg ser sammenhengen mellom både objektene og videoen, men også mellom den gangen i bokhandelen og nå. Følelsen av å se boken første gang, videoene og objektene for litt siden og boken på ny nå. Helt samme reaksjon. Jeg forteller at jeg har sett boken, og virker nok rolig og inneforstått. Men egentlig er jeg barnlig begeistret over å se den igjen. Jeg utveksler kontaktdetaljer med galleristen, og noterer flittig på hennes kort at det er disse verkene, disse kunstnerne, denne reaksjonen det hele dreier seg om.

I en konstant søken etter å finne huller i virkeligheten der det umulige blir mulig finner jeg ikke lenge etter en mulighet for å sende ut en invitasjon for å forsøksvis skape noe i Norge med disse kunstnerne. Og enda noen måneder senere står jeg i en grushaug, 30/60 stein for å være eksakt, og hører ordene Dette er meget alvorlig mens jeg ser ut over en gruppe intetanende mennesker som snart skal gjøre noe som en gruppe helt til en i gruppen ikke klarer å gjøre dette noe mer.

Ulike situasjoner hvor kunst oppleves.

_______________________________________________________

UNTITLED

by Anne Szefer Karlsen

Images shot with a NOKIA 6230i

Does the mind rule the body, or does the body rule the mind. I don’t know.

Still Ill, the Smiths. (The Smiths, 1984)

 The task seems simple enough: “write about ONE artwork, without naming the title and the author. the described artwork should occupy a 'special' place in 

your biography or should still resonate in your own blood rush and  metabolism.” By capturing the word special in inverted commas of reservation it is apparent 

that something needs to be examined, the fact that experiences of art piece differs form another. 

 From the author’s previous home, from “Iranian tales” by Olaf Knarvik.

I perceive that addressing the experience of art is something almost taboo; it is almost like the experience of art belongs to another era. Still, this phrase is something 

worthwhile investigating, and there are two words to be examined; experience and art. A personal reflection is created by encountering and understanding a work of art. 

A common experience of the work is then created by talking about the work, either in text or speech, and most commonly after the first personal meeting has taken place. 

But to develop a common experience without the actual work present, the re-narration of the work needs to be satisfactory, if not good. This is at the core of this challenge. 

At the same time this task is invariably connected to the physical; both blood rush and metabolism are mentioned. Re-narration on the other hand is a very non-physical 

activity, and thus another aspect of the challenge. 

 Arne Vinnem photographs Doris Salcedo’s ”Shibboleth”, aka ”The Crack”,  at Tate Modern October 2007 as image based re-narration.

            And so I start to describe what I believe will be an answer to the posed question, and thus try to judge if the term experience of art can belong here with us today. I will translate an impression to text.

Criticism of Jerilea Zempel’s ”Volatility” in Battery Park, New York from ARTFORUM, April 1990.

Imagine we are a couple of years back in time. I’m in a book shop in New York City and I’m unusually bored. I am no the type to be bored in a book shop. I thought I would be swept off my feet by this city, that an overwhelming stream of impressions should be constant. Instead it is all a bit plain. Plain, until I suddenly see this book on the table.  It is quite big, and pretty heavy. The colours are subtle and the texture matt. There are cold blues and greens and the people on the cover are doing something strange, but I can’t quite remember what they are doing even though it was the action that caught my eye. I flick through it and find more images of equally strange actions which make me wonder. I put the book down, but have to return to this book and go through it again. I look at the colophon and read the image captions. I put it down once more, but pick it up quickly. I’ll buy it and bring it back home with me in an already full and heavy suitcase. And then I change my mind. The book can be ordered from home. The book is never ordered from home.

A few months later I am in London and the weather is fine for this time of year. London hardly ever lets me down, and everything is as it should be. Inside a big tent the galleries have made their effort to look the best, and smiling gallerists inhabit these spaces. I decide to be systematic. One booth at a time. One, two, three booths and I stop to see a video. The gallerist tells me things, and I tell her things. We smile, and I move along. Booths appear on both sides of me and according to plan I zigzag between them without cheating, until I see a glass cabinet and a stack of monitors further up. I break with my self proclaimed rules and skip two galleries. In the cabinet I see some peculiar wooden objects somewhat similar to Marcel Duchamp’s Bilboquet from 1910,  and on the screens groups of people insist on doing something, until they suddenly decide not to do it any more. Resembling compressed versions of Gillian Wearing’s video 60 Minutes Silence from 1996. The videos start again, and I sense there to be a connection between the videos and the objects. The gallerist approaches me and confirms this. She tells me things, and I almost repeat the same things to this gallerist as the previous one. She turns and grabs something to show me, and it’s the same book. The subdued and matt book with these people on the cover, and I see the connection with the videos and the objects, but also between that time in that book shop and now. The experience of seeing the book for the first time, the videos and objects just now, and the book again now are nearly identical. I say I am familiar with the book, and probably come across as calm and in the know. But really I am childlike exited to see it again. I exchange contact details with the gallerist, and note on the back of the card that these works, these artists and this reaction is what it is all about.

Images from the exhibition ”Duchamp, Man Ray, Picabia”, Tate Modern, London, February 2008.

            In a constant search to find tunnels in reality where the impossible becomes possible I find an opportunity to send these artists an invitation to try to create something in Norway. And another few months later I find myself standing in a heap of gravel, 30/60 stones to be exact, and hear the words This is very serious being spoken in soft Danish to a group of un knowing people soon to join in a group activity lasting for as long as they can and stopping only when one person is un able to continue the activity.

Different situations in which to experience art.